Staten og aktivt eierskap

Av Anders Onarheim - 05.sep.2006 @ 15:02
I mitt forrige innlegg argumenterte jeg for at aktivt eierskap bidro til å skape merverdier for aksjonærfellesskapet. På Oslo Børs er som kjent staten den klart største aksjonæren, og det blir da svært relevant å stille seg følgende spørsmål: Gjelder dette også staten som aktiv og dominerende eier?


Den senere tid har det vært mye diskusjon rundt selskaper der staten er tungt inne på eiersiden. Særlig har det kommet en rekke mer eller mindre gjennomtenkte uttalelser fra politikere som tilhører regjeringspartiene, knyttet til foretrukket praktisering av statens eierinteresser.

Grådighet er grådighet
De mest ekstreme utspillene har inneholdt ønsker om alt fra gjenkjøp av delprivatiserte bedrifter som Telenor og Statoil, til «kupping» av styrerommene i de samme selskapene. Den etter min oppfatning overdrevne fokuseringen fra politisk hold på lønn og bonuser var direkte årsak til den ekstremt pinlige håndteringen fra regjeringens side av styreledervervet i Statoil. Denne grådighetskulturen som politikerne ofte snakker om, gjerne med dirrende stemmer, er ikke nødvendigvis bare ille og gjelder ikke bare i finansverden. Grådighet er grådighet enten valutaen heter kroner eller stemmer.

«Langsiktig grådighet» kan ofte være en forutsetning for å lykkes, både i bedrifter, hvor målsetningen som regel er å skape høyest mulige økonomiske verdier for eiere og ansatte og i politikken, hvor målet er å få mest mulig makt og innflytelse i viktige saker.

«Kortsiktig grådighet» er det derimot lettere å ta avstand fra. I mine øyne var Union-saken et godt eksempel på politisk kortsiktig grådighet, der den ene etter den andre tårevåte støtteerklæring kom fra rystede politikere. Vi har selvfølgelig også sett mye kortsiktig grådighet i finansmarkedene den senere tid, som heller ikke har vært særlig pent.


Viktig skille
Det er særdeles viktig å skille mellom statlig aktivt eierskap og politisk agenda. Akkurat som det er gode grunner til at det er styret og ikke ledelsen selv som fastsetter lønn, bonuser og evt. opsjoner i bedrifter, må det være slik at politikere ikke kan søke å bruke det statlige eierskapet til å forsterke sin maktbase.

Derfor er det ekstra viktig at politikere og embetsverket respekterer de spillereglene som er etablert i kapitalmarkedet, der den eneste veien man skal påvirke er gjennom bedriftsforsamlinger og generalforsamlinger. Selvfølgelig kan og bør staten bruke sin eiermakt der det er påkrevd. Forutsetningen må imidlertid være kjent, og det må være en stor grad av ansvarlighet og langsiktighet som legges til grunn.

Personlig mener jeg at staten har opptrådt som en god og ryddig eier i de delprivatiserte selskapene på Oslo Børs, noe også aksjekursutviklingen i disse selskapene tyder på. Utfordringen fremover blir å definere nærmere hvilke målsetninger staten skal ha som eier, gitt de signalene som kommer fra regjeringen om at videre privatisering ikke er ønsket.

Uansett bør det komme klart og tydelig frem at eierskapet skal håndteres på en god og profesjonell måte, hvor fokuset fortsetter å være på langsiktig finansiell avkastning og ikke kortsiktig politisk avkastning i form av lettjente stemmer og mer makt. På denne måten kan også aktivt eierskap fra statens side bidra til å skape merverdier for sine medeiere.

Muligheten er her
Det finnes ett viktig område derimot hvor politikerne kan og bør engasjere seg aktivt. Vi har en enestående mulighet til å utvikle et betydelig eier og forvaltningsmiljø av internasjonal klasse basert i Norge, takket være den enorme oljeformuen vi har blitt tilgodesett med. Hvorfor dette skaper store muligheter for politikere som tenker langsiktig og for samfunnet for øvrig vil jeg komme tilbake til i mitt neste innlegg.

Selv om vi kanskje bør takke de høyere makter for at det faktisk er olje i havet rundt oss, var det en aktiv (og særdeles fremsynt og klok) beslutning som har ført til at vi har bygget en stolt og bærekraftig næring som vi nå alle nyter godt av.


Kommentarer:
Postet av: k

Nok en i forvaltermiljøet som ønsker at staten skal sponse norske meglerhus basert på oljeformuen. Dette er selvsagt bare tull, pengene skal og bør forvaltes på rimeligste måte, det norske forvaltermiljø bør klare å konkurrere på like vilkår. Nei, til sponsing av enkeltnæringer i Norge.

05.sep.2006 @ 16:48
Postet av: Vind

"den ene etter den andre tårevåte støtteerklæring kom fra rystede politikere"

= morsom formulering

10.sep.2006 @ 09:22
Postet av: ?

Grådighet er en dyd med stor "d".Du finner den bak hver minstedel i hvert eneste hjørne av samfunnet.Evne til å beregne en viss mengde materie henimot et annet.Ethvert innfall i å vise kreativitet.Hvert glimt ind i det politiske åndsliv.Der hvor det finnes majoritet,hvor Tiden ikke spiller inn, er det mangfold.Grådigheten lever og den dør i slekt Grådighet er en dyd med Stor "d".Vi har tyver, forbrytere og gatelangere på vent bakom hvert hjørne.Du lukker øynene i en brøkdels sekund og forsøker å glemme det hele.I det du åpner øynene er verden grå.med hin epoke vi lever i .

19.sep.2006 @ 13:10
Postet av: Grokleik Grytlefjord

Den ultra-libelaistiske holdningen til NA 24 er håpløst og ville ført til fattigdom for folk flest dersom den hadde blitt gjennomført. Et stort satlig eierskap er helt nødvendig for å sikre vitale samfunnsinteresser. NA 24's politikk ville ført til nigerianske tilstander.
Store bedrifter som forvalter naturressurser og infrastruktur bør være statlig eid og styrt!!!

12.okt.2006 @ 14:46
Postet av: ?

hei.
Synes dette var et godt innlegg. med gode argumenter for Privat næringen. likte spesiellt godt; "Grådighet er grådighet enten valutaen heter kroner eller stemmer".
God jobb: Anders !

MVH
Jens T.D

16.okt.2006 @ 14:55
Postet av: Gadfly Emba

Behøver ikke være kjernefysiker for å drive med aksjeforvaltning. Jeg er enig med Onarheim i at langsiktighet er det som teller.Problemet er at markedet er kortsiktig med overfokus på kvartalsresultater. Det er også et problem at markedet er uten moral. Det finnes det desverre mange eks på. Demokratibaserte aksjer, i.e. statsaksjer, må forvaltes i tråd med politisk mandat fra velgerne. Syns dette er ganske opplagt uavhengig av blå eller rød regjering.

05.nov.2006 @ 18:04
Postet av: Tom Rønning

Det interessante i denne saken blir hvordan "statens styremedlemmer" takler uenighet med de andre styremedlemmene i et delvis statseid selskap - en uenighet som er basert på det årlige utarbeide styringsdokumentet fra deptet.
tom

27.nov.2006 @ 12:46
Postet av: J Storlien

Det er denne grådigheten folk flest snakker om:
Harald Dale-Olsen, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, sier at det har vist seg vanskelig å påvise en klar sammenheng mellom ledernes lønninger og de resultatene en bedrift oppnår. For arbeidere i visse yrker og stillinger har man funnet begrenset støtte for at pengepremier fungerer. Anerkjente forskringeresultater fra USA viser også at gunstige opsjoner ikke har den motiverende effekt når lønningsposen er breddfull fra før. Dvs. Ingen studier har klart å påvise empirisk en sterk sammenheng mellom lederlønninger og de resultatene virksomheten oppnår. Men hva er da årsaken til at slike urimelige lederlønnsordninger etableres? Går man til opsjonenes hjemland, USA, så får vi kanskje svaret.

I en rekke av avsløringene av juks med opsjoner har det vist seg at disse er fikset av folk med vikarierende motiver. Når det bevilges fete opsjonspakker eller bonuser til toppledere, så drypper det både på dem som foreslår og dem som bevilger slike ordninger. Å tro at dette ikke skjer i Norge, er vel ensbetydende med å tre den berømmelige nisseluen langt nedover ørene? Mye tyder vel på at det er "Gutteklubben Grei" som sitter i hverandres styrer og bevilger hverandre urimelig store lønninger, honorarer, bonuser, opsjoner, "paraplyer", pensjonsordninger etc? Moralen synes å være: Gir jeg deg, så gir du meg minst like mye i neste omgang.

På denne bakgrunn er det all grunn til å stille spørsmål om de som påstår at denne type incentiver er nødvendig for å rekruttere og motivere de beste lederne, har en skjult agjenda. Blir slike lederlønnsordninger en del av en (grådighets) kultur, vil det deles ut opsjoner over en lav sko. Og får den ene, bør også den andre få. Dermed vil det mer være en måte å nøre opp under grådighetskultur på, enn en måte å motivere/kompensere toppledere på for at de skal gjøre en bedre jobb.

Hvorfor anvendes da opsjoner og aksjebasert avlønning når de har så klare mangler? For å forstå dette må man forstå utbredelsen i USA, som også har stor innflytelse på lederfilosofier i Norge. Etter Enron er det nesten ingen som hevder at de såkalte "gode" incentivegenskapene til aksjer og opsjoner er grunnen til at de fortsatt er utbredt. De fleste analytikere viser til de gunstige skatte- og regnskapsreglene i USA. Sentrale amerikanske forskere mener også at selskapene grovt undervurderer de reelle opsjonskostnadene for selskapene sett i forhold til opsjonsmottagerens verdsetting. Det skjer blant annet fordi det tilsynelatende ikke koster noe å dele ut opsjoner. Andre forskere ser derimot bruken av opsjoner som et ledd i ledelsens kamp for å øke sin del av overskuddet, som er gjort mulig gjennom manglende uavhengighet mellom styre og leder. Mens en tilsvarende avlønning i rene penger ville vekke oppsikt, tilslører opsjonsbruk det reelle nivået på avlønningen, og demper ubehageligheter hvis noen skulle mene at nivået er urimelig høyt ("kostnader grunnet offentlig forargelse"). Felles for begge forklaringene er at eierne taper penger på ordningene. Dette viser vel med all ønsket tydelighet at gigantiske lederlønnsordninger ikke er nødvendig for å oppnå gode resultater. Heller tvert i mot.


Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/1969989
hits