Staten og aktivt eierskap

Av Anders Onarheim - 05.sep.2006 @ 15:02 - Kommentér
I mitt forrige innlegg argumenterte jeg for at aktivt eierskap bidro til å skape merverdier for aksjonærfellesskapet. På Oslo Børs er som kjent staten den klart største aksjonæren, og det blir da svært relevant å stille seg følgende spørsmål: Gjelder dette også staten som aktiv og dominerende eier?


Den senere tid har det vært mye diskusjon rundt selskaper der staten er tungt inne på eiersiden. Særlig har det kommet en rekke mer eller mindre gjennomtenkte uttalelser fra politikere som tilhører regjeringspartiene, knyttet til foretrukket praktisering av statens eierinteresser.

Grådighet er grådighet
De mest ekstreme utspillene har inneholdt ønsker om alt fra gjenkjøp av delprivatiserte bedrifter som Telenor og Statoil, til «kupping» av styrerommene i de samme selskapene. Den etter min oppfatning overdrevne fokuseringen fra politisk hold på lønn og bonuser var direkte årsak til den ekstremt pinlige håndteringen fra regjeringens side av styreledervervet i Statoil. Denne grådighetskulturen som politikerne ofte snakker om, gjerne med dirrende stemmer, er ikke nødvendigvis bare ille og gjelder ikke bare i finansverden. Grådighet er grådighet enten valutaen heter kroner eller stemmer.

«Langsiktig grådighet» kan ofte være en forutsetning for å lykkes, både i bedrifter, hvor målsetningen som regel er å skape høyest mulige økonomiske verdier for eiere og ansatte og i politikken, hvor målet er å få mest mulig makt og innflytelse i viktige saker.

«Kortsiktig grådighet» er det derimot lettere å ta avstand fra. I mine øyne var Union-saken et godt eksempel på politisk kortsiktig grådighet, der den ene etter den andre tårevåte støtteerklæring kom fra rystede politikere. Vi har selvfølgelig også sett mye kortsiktig grådighet i finansmarkedene den senere tid, som heller ikke har vært særlig pent.


Viktig skille
Det er særdeles viktig å skille mellom statlig aktivt eierskap og politisk agenda. Akkurat som det er gode grunner til at det er styret og ikke ledelsen selv som fastsetter lønn, bonuser og evt. opsjoner i bedrifter, må det være slik at politikere ikke kan søke å bruke det statlige eierskapet til å forsterke sin maktbase.

Derfor er det ekstra viktig at politikere og embetsverket respekterer de spillereglene som er etablert i kapitalmarkedet, der den eneste veien man skal påvirke er gjennom bedriftsforsamlinger og generalforsamlinger. Selvfølgelig kan og bør staten bruke sin eiermakt der det er påkrevd. Forutsetningen må imidlertid være kjent, og det må være en stor grad av ansvarlighet og langsiktighet som legges til grunn.

Personlig mener jeg at staten har opptrådt som en god og ryddig eier i de delprivatiserte selskapene på Oslo Børs, noe også aksjekursutviklingen i disse selskapene tyder på. Utfordringen fremover blir å definere nærmere hvilke målsetninger staten skal ha som eier, gitt de signalene som kommer fra regjeringen om at videre privatisering ikke er ønsket.

Uansett bør det komme klart og tydelig frem at eierskapet skal håndteres på en god og profesjonell måte, hvor fokuset fortsetter å være på langsiktig finansiell avkastning og ikke kortsiktig politisk avkastning i form av lettjente stemmer og mer makt. På denne måten kan også aktivt eierskap fra statens side bidra til å skape merverdier for sine medeiere.

Muligheten er her
Det finnes ett viktig område derimot hvor politikerne kan og bør engasjere seg aktivt. Vi har en enestående mulighet til å utvikle et betydelig eier og forvaltningsmiljø av internasjonal klasse basert i Norge, takket være den enorme oljeformuen vi har blitt tilgodesett med. Hvorfor dette skaper store muligheter for politikere som tenker langsiktig og for samfunnet for øvrig vil jeg komme tilbake til i mitt neste innlegg.

Selv om vi kanskje bør takke de høyere makter for at det faktisk er olje i havet rundt oss, var det en aktiv (og særdeles fremsynt og klok) beslutning som har ført til at vi har bygget en stolt og bærekraftig næring som vi nå alle nyter godt av.


Aktivt eierskap - ille eller ille bra?

Av Anders Onarheim - 30.mar.2006 @ 11:41 - Kommentér
I mine kommentarer vil jeg fokusere på temaer knyttet til forvaltning og eierskap, primært i norske selskaper. I første omgang er det interessant å se på om det finnes noen sammenheng mellom utøvelse av aktivt eierskap, fra en dominerende eller toneangivende aksjonær, og aksjekursutviklingen på børsen i de underliggende selskapene.

Oslo Børs har hatt en eventyrlig utvikling de siste par årene. Mange næringer og selskaper har fått tilført betydelig mengder kapital samtidig som investorer har fått en svært god avkastning. Sentralt i mye av aktiviteten som har preget børsen finner vi i første rekke navn som Fredriksen og Røkke, men også andre eiere og eiermiljøer har vært veldig synlige den senere tid. Felles for de fleste av disse ”aktive eiere” er at de har lykkes godt med å skape verdier både for seg selv og sine medaksjonærer.

Noen vil kanskje hevde at alle som har vært tungt eksponert mot Oslo Børs, bør ha tjent godt i denne perioden og at det har lite å gjøre med hvem som er på eiersiden i selskapene. Jeg tror ikke det er slik.

Vi har sett en rekke gode eksempler på aktive eiere som har regissert restruktureringer av selskaper og bransjer. Viktige fellesnevnere for disse aktive eierne er:

·         de engasjerer seg sterkt i selskapenes forretningsutvikling og strategivalg,
·         som regel (forhåpentligvis) i nært samarbeid med ledelsen og styret for øvrig,
·         og med basis i et sterkt verdi- og kapitalmarkedsfokus.

Det å forstå hvordan aksjemarkedet oppfatter virksomheten og hvordan reaksjonene vil være på nye strategier og strukturendringer, har vist seg å være særdeles verdifullt. I flere tilfeller har vi sett en vilje til å ta betydelig (kalkulert) risiko i situasjoner hvor omverdenen generelt har vært skeptiske og avventende. Relevante eksempler i så måte er Røkkes snuoperasjon i Kværner, Fredriksens inntog i PanFish, og Ulltveit Moes engasjement i PGS.

Mange vil nok hevde at spesielt to av disse selskapene havnet i problemer nettopp på grunn av mangel på aktive eiere. Selv om utgangspunktene var svært forskjellige har alle disse situasjonene vært preget av stor handlekraft og høyt tempo.

Nettopp denne villigheten til å satse når andre er nær ved å gi opp er vel det som best kjennetegner aktive eiere med stor suksess. Kanskje har det vært nyttig for alle de tre ovennevnte at de også har vært en tur ”i kjelleren” i tidligere situasjoner.

Det har vært et fantastisk marked for å hente kapital, både fra norske og internasjonale investorer, og typisk nok er det selskapene med aktive eiere som har utnyttet dette best. Man kan nesten trenge en kalkulator for å telle opp antall Aker selskaper som har vokst frem og med suksess hentet kapital. SeaDrill hadde ingen hørt om for 12 måneder siden. I dag har dette selskapet en markedsverdi på over 30 milliarder kroner!

En annen type aktive eiere, nemlig Private Equity aktørene, har også lykkes godt med mange av sine investeringer. Kongsberg Automotive har kommet tilbake på børsen med stor suksess etter at først IndustriKapital og senere FSN Capital har restrukturert virksomheten i nært samarbeid med ledelsen.

Det er en rekke andre gode eksempler som sikkert fortjener oppmerksomhet, men hovedpoenget mitt er at aktivt eierskap har vært en viktig del av den fantastiske verdiskapningen som har skjedd på Oslo Børs de siste par årene. Selvfølgelig har det også vært mulig å få stor avkastning i selskaper hvor det ikke nødvendigvis har vært dominerende eiere, og hvor ledelsen har gjort gode vei valg over lang tid.

Dessverre har vi også sett eksempler hvor aktive eiere har beriket seg selv så mye på andres bekostning at til og med pudler begynte å bjeffe. Dette er heldigvis unntaket og ikke regelen. Min klare konklusjon er derfor at det har gitt en høyere avkastning de siste årene å investere sammen med aktive eiere som har utvist god folkeskikk i aksjemarkedet. Med stor sannsynlighet vil de fortsette å lykkes, så følg med!

Til slutt et lite hjertesukk. Det har vært mye fokus fra media, politikere og andre på hvor rike disse aktive eierne har blitt. La oss ikke glemme at de har bidratt sterkt til at norske selskaper og næringer har fått tilført betydelig mengder kapital, ofte i kritiske situasjoner, fra verdens største og mest anerkjente investorer i New York og London. Dette har bidratt sterkt til å sikre den langsiktige virksomheten og til å bevare og skape betydelige antall arbeidsplasser. Det kan vi alle nyte godt av!

Anders Onarheim


Første innlegg kommer 30.mars

Av Anders Onarheim - 18.mar.2006 @ 17:52 - Kommentér
Anders Onarheims første kommentar kommer torsdag 30. mars.


Anders Onarheim

Anders Onarheim er administrerende direktør i meglerhuset Carnegie ASA. Han er en nestor i det norske meglermiljøet, og har jobbet tett med store investorer som John Fredriksen, Kjell Inge Røkke og Sohmen-familien i mange år. Høsten 2005 stod han på samme side som Orkla, Petter Stordalen og Øystein Stray Spetalen i kampen om Opticom og Fast. Onarheim har sittet i konsernledelsen i Carnegie Gruppen i ti år. I perioden 1994-96 var han Head of Equities i Enskilda i Oslo. Onarheim har også vært executive director i investeringsbanken Goldman Sachs i Storbritannia og Vice President i Merrill Lynch i New York og London. Onarheim er utdannet MBA fra Washington University of St. Louis i USA i 1986. Han har tidligere spilt for det norske landslaget i basketball.

september 2007
ma ti on to fr
          1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
             
hits